Det er en sånn dag. En sånn som K liker best av alle dager. Tjukk nysnø, tunge greiner og stille, stille i skogen. Bare oss to. K sier hele tien at det er vakkert, og så stopper hun og tar bilder. Jeg synes det er helt greit, selv om hun tar noen bilder uten meg på. For skogen er full av pinner, og da er pauser helt i orden. Innimellom tar jeg turen opp på en liten bakketopp, for bedre å få oversyn over hva hun driver med, og hvor hun går. Noen ganger er hun foran meg, og andre ganger bak meg. Da stopper jeg og sjekker at hun kommer. Og så løper jeg litt.
K sier at det ser ut som om Askepott lurer bak et tre, og hvert øyeblikk vil kaste en snøball på oss…
